Diktet passer så godt til en medblogger. Vedkommende er traust,ærlig,varm og bare god. Vedkommende står for sine egne meninger, og har gitt meg både visdom,kunnskap og eventyr.
Takk skal du ha, kjære deg!
Det står ei kjerring på vintertunet,
så låg og lita det attmed huset.
Ho står og skjermer ei løkt mot vinden
og lyer,lyer mot nattesuset.
Ho sanser andedrag borti holtet.
En skistav knirker mot skarasnø’n
ho svinger løkta og lyser vegen
en flokk av sjygger glir over bø’n.
Ja, det glir skygger i alle netter
når det er vargår og trelletider,
og frisetnriver i men’skjehjerter
og gud har gjemt seg og jorda lider.
Når blodspor går i allverdens skoger
og angsten griner bak svarte trær,
og natta sjøl har sydd våpentrøya
tel dom som ennå er Norges hær.
Men det står kjerringer nord i skoga
med tente løkter i vinterøde.
Dom lyser frihet for oss som går her
dom lyser fred over alle døde.
Dom stikker brødmat i frosne never
og helser ordlaust i bak slitte skaut,
mens nattevaka står brent i blikket
går dom innatt til bån og naut.
Nå tier skogen om alt den gjømmer,
og godtfolk blyges ved gamle minner.
Mem ennå skjelver en varme i meg
fra varme løkter som trassig skinner.
Og kommer vargår og fimbilnetter
med vondt i vente for folk og land.
Da er min bønn: Må det stå ei kjerring
på vintertunet med løkt i hand…
Erik Bye.