I stillheten spirer liv. I stillheten er du aldri alene

Vi er alle vår egen lengsel…

Man kan hugge i vann, men ikke skille det

Selv en dråpe gjør havet større.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Diktet passer så godt til en medblogger. Vedkommende er traust,ærlig,varm og bare god. Vedkommende står for sine egne meninger, og har gitt meg både visdom,kunnskap og eventyr.

Takk skal du ha, kjære deg!

Det står ei kjerring på vintertunet,

så låg og lita det attmed huset.

Ho står og skjermer ei løkt mot vinden

og lyer,lyer mot nattesuset.

Ho sanser andedrag borti holtet.

En skistav knirker mot skarasnø’n

ho svinger løkta og lyser vegen

en flokk av sjygger glir over bø’n.

Ja, det glir skygger i alle netter

når det er vargår og trelletider,

og frisetnriver i men’skjehjerter

og gud har gjemt seg og jorda lider.

Når blodspor går i allverdens skoger

og angsten griner bak svarte trær,

og natta sjøl har sydd våpentrøya

tel dom som ennå er Norges hær.

Men det står kjerringer nord i skoga

med tente løkter i vinterøde.

Dom lyser frihet for oss som går her

dom lyser fred over alle døde.

Dom stikker brødmat i frosne never

og helser ordlaust i bak slitte skaut,

mens nattevaka står brent i blikket

går dom innatt til bån og naut.

Nå tier skogen om alt den gjømmer,

og godtfolk blyges ved gamle minner.

Mem ennå skjelver en varme i meg

fra varme løkter som trassig skinner.

Og kommer vargår og fimbilnetter

med vondt i vente for folk og land.

Da er min bønn: Må det stå ei kjerring

på vintertunet med løkt i hand…

                           Erik Bye.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Tørre skier
og taknever,
på det kan mannen mål,
på den veden
som varer kanskje
et halvår eller et helt.

Þurra skíða
ok þakinna næfra,
þess kann maðr mjöt
ok þess viðar
er vinnask megi
mál ok misseri

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Ild trenger han
som inn er kommet,
og er kald om kne.
Mat og klær
kan mannen trenge,
som kommer fra ferd over fjellet.

Elds er þörf
þeims inn er kominn
ok á kné kalinn.
Matar ok váða
er manni þörf,
þeim er hefr um fjall farit.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

 Dagene kan være så grå og triste

uten mulighet for å gi glede

 og mennesket leter etter feil og mangler

 uten å se det fine lyset inni alt det grå….

Bak alt det grå og triste er det en verden med farger, hvis vi bare slipper fargene inn….Og så fort fargene kommer, kan vi bli en del av et eventyr…

God helg til alle.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg kom langt borte fra

vandrende

over vindblåste vidder

vindens ukjente veier

kom hit for å se

om det jeg fant

var noe

jeg og hadde drømt

støttet til min vandringsstav

betrakter jeg

den hvite manns veier

som er galskapens veier

og dødens veier

Se ut av vinduet

du ukjente

alt befinner seg her

- gruve

- skytefelt

din sivilisasjons

symbolske grunnlag

nå vil de

deponere gift

i jorden – vår mors

innvoller

utvinne det siste

mineral

Gå utenfor

se mot Snøhettas

militariserte topp

se deg tilbake

alt

ligger på linje

du og

det hjelper ikke

å hoppe til side

du er ubehjelpelg

en del av helheten

selv om

du ikke ville det

Jeg vandret langt

krokete veier

hvor mine ånder førte meg

for å finne

det siste

mineralets kilde

undrende så jeg

berget

isprengt skinnende blågrønne linjer

fortvilet søkte

beskytterne

å drepe meg

Mine klover drønner

jeg sender galder

med høy stemme

for å hjelpe maktene

for å la dem

virke gjennom meg

Din sivilisasjon

er snart slutt

alle dine planer

ynkelige å se til

faller

med din selvskapte gud

materiens

likevel

var alt nødvendig

Så går jeg igjen

bort

vindens veier

sporer ingen

dersom

den ikke vil

stjernetåkenes veier

vandret jeg aldri

til denne dag

mitt blod er snart

utryddet

akkurat som fjellreven

jeg delte landskapet

med….

 Tekst: ukjent.

funnet på internett for noen år siden

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Ikke før har ribbena grodd, før eyota blir med i akebakken…

Sammen med barn, tror du kanskje? Neida, en gjeng med godt voksne folk..

Løypa laget vi på fredag, og vi passa på at det ble både bratt og "skummelt".

I går ettermiddag bygde vi både spretthopp og et kjempestort bål. Vi skulle jo kose oss .-)

Litt varm gløgg i toppen var på sin plass…

2 runder fikk jeg ned bakken, før 3 runde ble som forventa:

Nå humper jeg av gårde med båveis og forstua ankel og håndledd…

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Han sitt og ruger ved skrivebordet’setter røde merker her og der

han sitter og tenker

her jeg bestemmer

og ingen andre skal komme nær.

Se alle saker han kan håndtere

det luket svidd

der han raser i ring

så mang en søknad

så mange papir flyr rundtomkring

Han passer tuene som velter lasset

det ække lett, kan du bare tru

det er så vrient å finne tua

til rette lasset

alt er vanskelig og huttetu

Han stoooa mange som gjerne ville

men som til slutt måtte legge ned

han elsker makta han fikk i handa

han går i motvind

men snur kappa med

På tomannshånd kan han gjerne si

jeg gjør alt som helst for deg

men bakom skrivebordet

finn han tua

som passer fint til det lasset du drar..

Han burde brenne sin samling tuer

og hjelpe folk som drar tunge lass

han burde vite

at på samfunnstigen

han vi alle begrensa plass….

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Eg sat på dass i 30 år
med karalgi og magesår.
Eg kjende noko bløtt i ræva-
då eg bøygde meg og skræva,
sat eg jammen øvst på dungen.
Møkka ho låg rundt pungen.

Men dassen var for låg og trang,
og her ein dag så sa det pang:
Folk i nærleiken låg avsvima,
det såg nett ut ut som Hiroshima.
Folket høyrde englesangen,
da dei kjende møkkeangen.

Eg rava ut av gammaldassen,
møkka rann så blaut av rassen,
treiv eg så ein spade stor,
grov eit hol i moder jord.
Graset visna, trea datt.
Møkka vart til jordsmonn att.

Eg sat og dreit i regn og sno,
i mangel av ein utedo.
Mange gonger vart eg sliten,
av å grave hol i driten.
Eg dreit og grov og dreit og grov,
på myra fann dei mangt eit prov.

Eg sprang igjenom ur og lier,
driten flaug til båe sider.
Snubla over stein og stokk,
før eg datt og slo meg brokk.
Brokken stogga meg i flukta,
men driten fekk han ikkje tukta

Medan eg låg og skreik og ropa,
kom ein kar bortil og kopa.
Då han fekk sjå møkkarenda,
vart han bleik og skalv med henda.
Typen rava før han datt,
driten kring han skvatt.

Til kommunen kom det klage,
på min produktive mage.
Folk vart lei av møkk og slam,
gammal drit og lukt så ram.
Så ein dag besøk eg fekk,
då dei ville ta ein sjekk.

Heradsstyret til meg kom,
og såg på mi berømte vom.
Men då eg opna hovudslusa,
vart dei alle sterkt berusa.
då eg slepte første lørken,
small dei alle rett i dørken

Reinseverk vart kjøpt på spleis,
fordi eg satt og feis.
Heile reinseverket rusta,
då eg gjennom ræva pusta.
Atter inntok gassen lufta,
husa rotna opp på tufta.

Ned frå lufta stupte svalen,
røyken han låg tjukk i dalen.
Måsen slutta brått å fly,
landa mjukt i sprut av spy.
Gammalhingsten full av brunst,
steila i min møkkadunst.

Då eg på mitt meste skræva,
revna brått den heile ræva.
Ut i lag med møkk og drit,
flaksa tarmar hit og dit.
Ja då vart eg lett for bringa,
grisen brekte seg i binga.

Det vart slutt på alt mitt slit,
møkk og råtten lukt og drit.
For da tarmane forsvann,
var eg ingen livleg mann.
Midt i dungen vart eg gravlagt,
medan ukvemsord vart avsagt.

Ja, eg var ein kar så stor,
fekk ein stein med mange ord:
"Her Ligg Ein Som Dreit Oss Ut,
Han Med Slik Ein Rassetut.
Men Han Sprakk Av Diarè,
Endeleg Har Vi Fått Fred".

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Kom..jeg skal si deg noe….

…har du hørt at….???!!!

naaaaaaahh…SISTEN??? Du lurte meg…

Tips oss hvis dette innlegget er upassende